Historie om aluminiumsbåten og påhengsmotoren Seagull til Erling Jensen
Vinterfiske på Belkjosen var ofte et lotterispill når fjordisen la seg i løpet av en kald natt og fiskerne skulle dra garna som var innefrosset. Trebåten tålte svært lite bryting av is før det gikk hull i båtbordene eller ble skadet. Dermed kunne garnbruk ofte bli stående under fjordisen helt til det ble vår når isen ble brutt opp av mildvær, ofte i forbindelse med sydvestkuling. Fiskerne tapte fisket på de garnene som var innefrosset og før nylongarnene kom, ble også garnene ødelagt av å stå så lenge under isen.
Erling var en svært aktiv fisker om vinteren i Belkjosen. Han så problemene og undersøkte mulighetene for å kunne bryte opp en til to døgn fjordis på Belkjosen. Dette resulterte i at Erling kjøpte sin aluminiumsbåt med en 5 hk påhengsmotor med lang aksling og nedgiret propell. Dermed hadde propellen ikke så mange omdreininger, men var til gjengjeld godt egnet til å bruke i isen. Ved lang aksling kom propellen dypt i sjøen slik at denne ikke ble skadet av isen når den skulle bryte isen på fjorden. Båten ble kjøpt fra et firma i Bergen i 1956, og levert på damskipskaia i Nordfold.
Så snart Erling hadde fått båten utstyrt med nødvendige innretninger for garndraging og setting av garn samt avdelt rom for å ha fisken i, startet han garndrift i Belkjosen. Båten fløt lett på vannet så det ble stor avdrift på garnsetting i vinden, men dette lærte Erling snart å mestre, Båten utmerket seg ikke spesielt hva angår setting og draging av garn, derimot var båten kjempebra til å bryte opp en til to dagers fjordis. Ble isen i tykkeste laget låste Erling motoren i rett fremover posisjon med passende gass påskrudd. Deretter gikk Erling frem i båten og rugget denne til begge sider eller han fikk båten til å gå litt opp og ned på isen. Slik brøt han opp is som var i tykkeste laget.
I enkelte tilfeller var det bare et spor i isen etter akslingen på påhengsmotoren, men nok til at store isflak løsnet og drev utover fjorden i nordavinden.
I alle fall var dette en revolusjon hva angikk å takle fjordis og fiske i Belkjosen.
Ofte dro fiskerne rundgarn, det vil si at garn og fiske ble dratt i båten samlet for så å gå til land og dra om garna, ta ut fisken og greie garna på nytt i båten slik at disse var klare til setting. Erling oppdaget at i stedet for å gå til land og plages med tang og forskjell på flo og fjære, så gikk han til kanten på den tykke fjordisen (gammel is), satte fremenden av båten mot iskanten og ga full gass på motoren slik at båten gled pent og raskt inn på isen. Nå var det bare å bruke isen som underlag for garngreiing og fiskesløying. Båten viste seg å være perfekt for fiske på Belkjosen og takle fjordisen.
Etterhvert som Erling fikk erfaring med aluminiumsbåten, syntes han båten var for lav. Han bygget på et ekstra bord og dermed fikk båten mye større bæreevne og det ble mindre sjøsprøyt under kjøring. Dette måtte ha vært i 1960-61. Båten hadde imidlertid en svakhet med at aluminiumsnaglene som båten var sammenklinket med røk når det ble store påkjenninger ved isbryting. Derfor hadde Erling alltid med seg nye nagler og klinket disse på plass etter hvert som naglene røk.
I flere vintre leide Erling, Kåre og Tore Eivind bua i Gravneset. De bodde da i bua fra mandag til lørdag. De sløyde fisken, la denne i snøskavlen til de gikk ut på lørdag for så å selge fisken i Nordfold eller henge fisken på gjell hjemme i Alvenes. På den tid var det mange fiskere som overnattet i Gravnesbuene. Var det mye fisk i Belkjosen, kom det kjøpefartøyer som tok i mot fisken direkte fra fiskebåtene. En periode kjøpte Sigurd Strand fisk på kaia i Nøtnes. Han hengte eller saltet fisken. En kveld gikk Kåre og Erling med aluminiumsbåten til kaia på Nøtnes. Dette måtte ha vært vinteren 1957. De skulle se når lokalbåten var innom, men også for å drikke noen øl på kontoret til Sigurd Strand. Ølet måtte bestilles en uke i forveien for å være sikker på at det kom med riktig lokalbåt, og at dette foregikk i henhold til de kommunale alkoholregler. Det ble sent på natta før de gikk fra Nøtnes med kurs mot Gravnes. Kåre satt fremme i båten mens Erling satt bak og kjørte og myste så godt som mulig i nattens mørke og snøvær for å finne Gravnes. Plutselig ble det en smell og båten sto helt tørr oppå et stort isflak som var på tur ut fra Belkjosen. Guttene ble selvfølgelig redde med det samme, men etter å ha summet seg, skjøv de ut båten, startet motoren og gikk videre til Gravnes. Slik var aluminiumsbåten, lett og ufarlig å kjøre oppå gammelisen med.
I 1957 hadde jeg anbud på bygging av bolighus til Sigurd Hansen på Styrkesnes. Han var en velstående ungkar som drev telegrafstasjonen på Styrkesnes. Råbygget satte Erling, Trygve Andersen fra Bodø og jeg opp om sommeren, mens innredningsarbeidet ble utført av Erling og jeg om høsten. Da brukte vi aluminiumsbåten for å gå fra Alvenes til Styrkesnes, en strekning på ca 4 timer. Vi hadde vært hjemme en helg og skulle returnere til Styrkesnes søndags ettermiddag. Det blåste sydøst frisk bris, men Erling mente det skulle gå bra. Erling satt bak og kjørte godt inntullet i regntøy, mens jeg satt fremme i båten inntyllet i en stor grønn tyskfrakke. Alt gikk greit til vi hadde passert Rørstad, men da fikk vi vinden rett imot hele strekningen til Styrkesnes. Vinden hadde øket slik at det ble et forferdelig sjøsprøyt innover fjorden. Erling fikk all sjøsprøyten rett imot seg og i ansiktet. Jeg antydet at vi kunne snu og overnatte på Rørstad, men det ble ikke akseptert. Langt om lenge ankom vi Styrkesnes, våt og ordentlig forblåst. Sigurd Hansen som hadde ventet oss lenge, stod i støa og tok imot oss.
Etter at Erling sluttet med hjemmefiske og var ferdig utdannet ingeniør i 1967, ble båten som nå var flyttet til Storvannet mye brukt. Båten fraktet han opp til Storvannet om våren 1966.
Ifølge samtale med ingeniør Løvmo var han i Storvannet for første gang i 1966 om sommeren, og da var båten kommet opp dit. Erling, Løvmo og Tyholt var mye i Storvannet etter 1966.
Båten ble lagret ved vannkanten på Storvasseidet. Båten ble da velvet og alle løse deler lagt under denne. I mange år var det aluminiumsbåten som ble brukt av oss nås vi skulle innover Storvannet når vi skulle på fisketur eller multebærtur. Den som brukte båten mest og med størst innlevelse var nok Erling. Mens han arbeidet i Bodø fra 1967 og utover, var Storvassturene for han det helt store. I mange år var Erling sammen med sine kamerater, men også Turid og Anne Lise var mye sammen med Erling i Storvannet.
Påhengsmotoren Seagull var nærmest uslitelig. Motoren var enkelt bygd og lett å komme til for vedlikehold og reparasjoner. Bensintanken var fastmontert oppå motoren. I slutten av motorens levetid var det mange vanskeligheter. For eksempel ble gjengene i topplokket for tennpluggen ødelagt, men Erling visste råd, han fikk tennpluggen sveiset fast i topplokket, s når pluggen skulle rengjøres, så måtte topplokket skrus av og på igjen etter at pluggen var rengjort, men hva gjorde vel det når bare motoren fungerte!
De siste krampetrekninger for motoren var nok når Erling, Tyholt og Løvmo var på tur i Storvassbotn. Motoren meldte stopp med et stort brak og skurring i tannhjulene i propellhodet. Erling demonterte propellhodet og oppdaget at lagrene var oppbrente slik at slarken ble for stor og at tannhjulene ikke fungerte. Dette måtte nok ordnes. Erling laget bål, fant en tom hermetikkboks for så å smelte en gammel svenskpelk. Han laget former og støpte tinnlager til propellhode. Når dette var gjort ble lagrene montert, propellhodet sammenskrudd og fylt med Melange margarin. Nå var påhengsmotoren i god stand og dermed kunne dorgefisket fortsette.
Jeg regner med at motoren ble dumpet i Storvannet etter dette. Da reparasjonen nok var litt tvilsom over tid. Båten ble i alle fall liggende på båtrampen nedenfor foreningsnaustet på Storvasseidet helt frem til sommeren 2008 hvor jeg fikk den fløyet ned med helikopter. Søren og jeg gikk opp til Storvasseidet om ettermiddagen for å stroppe båten og tømme skapet til Sverre Seivaag som han hadde overtatt etter Erling. Båten ligger nå i Alvenes og det pågår diskusjon om hva vi skal gjøre med denne. Lagre denne, men hvor, eller skrote denne på Jern og Metallgjenvinningen i Bodø.
Høsten 2008 Jens Berglund
